Herr Professor, formoder jeg...?

Jeg satte nesten kaffen i halsen der jeg satt på kafeen ved HF- biblioteket og hadde kommet meg gjennom rare setninger som om en fisk kan leve utenfor vannet, østerriske tog og noen appelsiner uten smak. Grunnen, altså, vi hadde fått utelevert den første innleveringsoppgaven i italiensk, av den noble herremannen som underviser på mandager. Da disse timene krasjer med ex.phil. har jeg bare hatt gleden (?) av å være til stede den første gangen. Jo, jeg hadde hørt rykter, men da han viste seg, denne rare med den mest ubestemmelige dialekt jeg noen gang har hørt, ble jeg likevel overrasket. Etter å muligens å skremt vekk halvparten av forsamlingen med sin kvarterslange monolog om hvor vanskelig og arbeidskrevende kurset kommer til å bli, stoppet han brått opp, tenkte seg om og uttalte: "det var to altså i samme avsnitt, det er neppe veldig elegant" Hva kan man så vente av en som kan snakke om to bokstaver som kryper sammen under samme dyne, i samme seng, i samme akt....
Altså, tilbake til kafeen, jeg var kommet frem til den siste oppgaven, en tekst som skulle skrives om til fortid. Om fraværet av verb var innlysende, var innholdet desto mer spesielt, makabert. Bor det en liten sadist i oss alle? Host!

Mitt første møte med døden har jeg når jeg er rundt seks år. Min far har en jakthund som heter Argo. Den har et mildt og hengivent temperament og er min favoritt lekekamerat. Hele ettermiddager forer jeg den med grøt av søle og gress, eller jeg tvinger den til å være kunde hos frisørdamen, og han, uten å skape seg løper han rundt i den lille hagen med ørene satt opp med hårnåler. Men, en dag, mens jeg prøver en ny frisyre på ham, legger jeg merke til at under halsen er det noe av en hevelse (javel??) Allerede i noen uker har den ikke lenger hatt lyst til å løpe og hoppe som før, dersom jeg setter meg i et hjørne for å spise et mellommåltid, plasserer den seg ikke lenger foran for å sukke håpefullt.

Virkelig en trist historie.. Noen flere akademiske gullkorn:
-helt bak har vi, for å bruke et ord alle forstår, et GLOSSAR.
-den til hver tilhørende leksjon...
-la: som har den praktiske betydningen at det synliggjør den kjønnsbestemmelse som ordet innehar.
-foran tavlen: nå kom jeg til en verden jeg ikke var helt forberedt på, nemlig en krittverden!
-dette er ikke en avsluttende fortelling om e'ens uttalelse forøvrig....

Det tror jeg derimot dette skal bli, og moralen her må vel bli: studer med måte ;)

Om kjærlighet

Tilfeldighetene førte meg i dag inn i ein bokbutikk, der va det ei lang rekka med bøker av Sigrid Undset. For nåken timar siden hadde eg anbefalt Jenny, og hennas Roma til ei på italiensken. Eg tok opp ei bok, det sitra rart i kroppen, fra hendene til hove. Eg føle meg knytta te Sigrid Undset, for når eg va rundt 12 år hadde mamma ein biografi, der va det et bilde av den unge Sigrid, og mamma synst det ligna sånn på meg. Og så sa ho at me virka like. Eg stod med boko i hendene. Fru Marta Oulie, den lykkelige alder og ungdom, Sigrids einaste diktsamling. Kunne ikkje setta den tebake..... Eg åpna den, der stod det: om kjærlighet.


Se fjorten piker samledes til te forleden,
og der ble meget sagt om kjærligheten.

De snakket alle om sin elskovs flamme,
og ingen av dem ville stå til skamme.

De visste alle tretten, hva de ville.
Jeg var den fjortende, jeg tidde stille.

I tretten piker med den megen viden,
Gud hjelpe jer i ektestand med tiden!

Men jeg har ingenting å si, og grunnen
er kanskje, at hans kyss har lukket meg munnen.

Dessuten, hvis jeg talte - kanskje finner
man, jeg forderver dere - akk veninner -.

Høyhalset, ærbar silkeblusen gjemmer
de merker som hans hvasse tenner klemmer.

- Skjønt her er meget hyggelig hos dere
- jeg vet et sted jeg heller ville være.

Og får jeg hverken hus og hjem og festeringen,
så har jeg fått - det bytter jeg med ingen!

Så mange slags er kjærligheten, venner.
- Den søteste er den mitt hjerte kjenner.

Psssst! Mmmrrrrrr.....

Nå når eg fant ut koss eg legge inn bilder kunne eg ikkje la varr å legga inn et av min vakre Pandora. Gamlingen kan snart feira sin 17 1/2 års dag.

Vinduet mot bakgården, forgården eller foran

Husløs?

Tidenes misjonssalg kan gi 200 millioner. Ein koselig lapp i postkassen dagen ette det stod i bt. (ellers hadde me sikkert ikkje fått beskjed i det heile tatt!) Me e altså te salgs, så nå gjenstår det barre e se kem den heldige kjøparen blir. Men som sagt i aviso, den største profitten ligge i ombygging te salgsleilighetar. Eg synst at et misjonsselskap burde ta litt etiske hensyn med tanke på kjøpar, men tvile egentlig...Nå e jo ingenting sikkert, kanskje me e heldige, men min etasje spesielt e jo litt av et oppussingsobjekt. Bergen som studentby slite allerede, og om alt her forsvinne blir det ikkje bedre. Ny trend e jo foreldre som investere i leilighet te sine kjære studentbarn, men det kunne aldri mamma gjort... Vil ikkje ta sorgene på forskudd men det hørres ikkje heilt bra ut. Typisk når eg endelig har funne ein plass som eg like meg. Og hadde håpt eg sko sleppa å flytta på ei stund. Eg telte nettopp og har budd 7 forskjellige plassar siden eg flytta heimafra! I tillegg vore innom tre av leilighetane i huset der mamma bur nå + mellomstasjonert to gonger i Arna.. Det knytte seg i magen barre med tanke på å flytta igjen. då har eg nesten lyst te å gi opp Bergen. Men, den som venter får se.......

Høststorm

Klokka er kvart på sju, det suse i vinduet, eg e våken (tydeligvis) det e fint, å varr inne, ein katt har hatt konsert, nå har ei kråka overtatt. Eg våkna, med ein følelse av at eg skulle befinna meg ein heilt aen plass. Susingen leda tankane hen på tunge trer, eg hørte ein sau, gjentatte gonger, og uten å åpna augene prøvte eg å gjetta kor eg va. Første tanke Bergen, men nei, landet! og det va der eg ville varr, så augene måtte bli lukka, og- erfaring sa at om eg åpna de så ville det med ein gong bli masse vanskeligare å sovna igjen. Tittelsnes? Sula, hytto, måtte bli svaret med sine tunge mørke grantrer og sauene. Fornøyd, men ikkje overbevist. Nysgjerrigheten vant, eg åpna augene sakte og blei skuffa. Ein sånn vind har eg aldri hørt på detta rommet. Og sauen, koss forklara den? Eg e sikker. (på at eg hørte den) Siden første tanke va at eg va i Bergen hørte eg nøye ette. Har ingen forklaring. Einaste eg kan tenka meg e ein forkjølt måke. Halvparten av Bergens innbyggerar går tross alt rundt å hoste nå. Så mange tunger har eg aldri sett på ei helg. Det siste tids arbeid med Freud har satt spor, eg kan ikkje la varr å tenka nøye over det eg har drømt. Og det irritere meg så gruelig, at alt har ein seksuell betydnig, for det kan det ikkje. Det e så søkt, eg har problemer med å se det og håpe inderlig ikkje eg e den einaste. Nå, eg befinne meg i et rom, som vil sei i freudiansk betydning- æsj. Ein dag hadde eg drømt om at eg stod foran ein kasse på ein eller aen butikk og sko velga blant to forskjellige topaknigar med ullsokkar. De va ganske kjedelige, i den eine va et par grått og det andre stripete i grått og lysegrått, og i den andre va et par grått og det andre blågrått. Kikka på størrelsar. Nåken va kjempestore, andre små, eg endte med et par i 39-40. Slutt. Den hadde eg problemer med. Et par timar ettepå befant eg meg kikkandes på ein LP av Henry Cow, med ullsokk på. Burde eg ha kjøpt den? Kor e Freud? Eg prøve å se det aktuelle, at Drømmetydning må ha vore masse mær aktuell i sin tid på tidlig 1900-tall, for ka e egentlig tabu i dag. Ingenting. Det må i såfall varr å pilla seg i nasen mær enn sære seksuelle fantasiar. Doffen, springandes over ei grønn eng, med elefantøyrene og pelsen som bølge i vinden. Huff. Det kan varr tolkningen i min artikkel, surrealistanes bruk av symbolene. Bevisst og ubevisst. Der har me det, bevisst. Eg kan ikkje la varr å tenka på ein liten intellektuell gjeng som vil forarga borgerskapet og bruke Drømmetydning som et reint oppslagsverk. Ka e det seksuelle i ein hatt? Eller katt? (kattar e sensuelle, det kan eg se, men vil stoppa der) Mmm, eg kjenne ein eim av kaffi, kor komme det fra? Lyst på. Men isåfall e denna morgenens søvn fortapt. Men det e den vel nå uansett....