Per te

Nå sitte eg i Haugesund og vente på at mamma ska komma heim fra jobb. Å skriva her gir blanda følelsar, for kanskje va det sånn det begynte, men samtidig vil eg mestra det og. Sjøl om det va utrulig vanskelig va det fint å se deg i dag. Du va så fin og rolig. Detta satt eg og skreiv i går mens eg satt og såg på alle de fine blomstene dine fra folk som e glad i deg, hørrte på bølgeskvulpet og pusta inn sjøluft. Va så utrulig fint, med herlig sol som varma hendene og ansiktet. Forbanna være all blog!! begynte eg. For selfølgelig, kem kan la varr å tenka på det? Saklig eller ei, personlig blir det uansett. Kor mange gangar har eg ikkje tenkt tankar som "ånei detta va teit" "sko aldri ha skreve den setningen" "koffor kommentere ingen??" og "dei som lese detta må tru eg e gal". Og ikkje minst kem så lese det. men analysen din gjekk barre altfor langt. Skjønne ingenting, eg vente fremdeles på at du ska komma smilandes inn døro. Så ironisk, men kan ikkje tru det va planlagt. Og velge å ikkje tru det. Kanskje skulle du barre gå ein tur. Kem vett ka du tenkte, du glei sakte inn i din verden. Vett du va veldig glad i familien din og vennene dine, englane dine kalte du oss. Og du vett me va glad i deg. Blir nesten sint når eg tenke på det, på lørdag når eg ga deg ein klem og sa at eg aldri hadde greid meg uten deg. Men når eg vett at du ikkje va deg sjøl greie eg alikavel ikkje å føla sinne. Orke ikkje tenka på hverdagen her ennå, leiligheten uten å komma heim te småprat med deg. Og du e den einaste studenten eg kjenne som har vært i nærheten av å varr så ubestemmelig som meg. Men nå tenke eg ennå mær enn før at det e viktig å gjørr det du synst e kjekt, så får eventuelt heller fornuften og problemene komma seinare. Nå kan eg aldri mær dela interne ting om teite italienske uttrykk og tåpelige sangar, og le av dumme italienerar. Eg hadde gleda meg så utrulig te å reisa rundt Sicilia med deg! Susa rundt på tog i varmen, blant fremmede mennesker, og gjørr alle sånne ufornuftige ting som barre me gjorde. Svake oss. Lyst på øl? Ok, øl blir det! Reisa te Monaco? Ja! Kanskje me finne prins Andrea. Har me penger? Nei. Synd me aldri kom oss dertil, men havna i ein sveitsarlignandes landsby i Nord-Italia mens dama ved siden av oss kikka rart bort på oss mens me pugga franske gloser. Må smila når eg tenke på det. Så det blei Torino i stedet. Og det va fint nok der. Eller når me fulle av naiv optimisme skulle finna oss leilighet på et fremmed språk, og etter å ha hengt opp lappar med skrivefeil over halve byen fekk tilbud om alt fra råtne loft, huset til tanta til to fløtepusar på landet eller lurendreiaren med rustent badekar og halvknuste skumle glasstatuar av dalmatinerar og leopardar. Uansett kunne me ikkje vore mær heldige med sistevalget. Trur aldri me kom tidsnok til verken et tog eller ein forelesning, men som regel va jo alt forsinka tilpassa oss uansett så det gjorde ingenting. Dei siste ukene var det telling av små cent og glømme aldri uko med rasjonering på ein pastapakke. Som et under dukka skattepengene opp, og ved hjelp av snille foreldre fekk me flybillett heim til og med. Det ordna seg alltid. Og nå, ka ska eg med to billettar te Paris?? Småvimsete deg (om du tillate), ingen kan med sånn innlevelse og entusiasme fortella om ei bok du har lest! Om det ikkje alltid va heilt sammenhengandes og ein halv setning her og der gjorde det ingenting, for det va det eg elska med deg. I går hadde me ein kjempekoslig samling med kaker hos oss, vett du vil at me ska prøva å gjørr kjekke ting. Så rart at eg absolutt ikkje fant kakelys når eg handla inn på lørdag, og heller ikkje butikkdamo ennå ho sa at de hadde. Kvikklunsjkaka med masse godt på blei det uansett. Det e bra me e ein sånn sammensveist herlig gjeng. Og du ska vita at alle e veldig glad i deg, og me tenke på alle de kjekke minnene me har sammen. Nå kan du le av meg, kem e det som har skreve altfor personlig nå? :) Kjempeglad i deg.