The hissing of summer lawns..

Ein hemmelighet: Det finaste treet e gjømt i tippetue.

Et slags morgenkåseri...

Skal vi til byn? Skal vi ikke til byn? isåfall går bussen om 4 minutter. Diskusjonen blir opphetet, og dreies over på om bussen går fra der og der om fire minutter. Ett minutt. Vi må gå no-o! sier en. Nei, for bussen e allerede gått, sier en annen. Videre krangling om hvor bussen skal befinne seg, men det oppnås allikevel et raskt kompromiss, vi går ut og venter i 6-10 minutter, og dersom den skulle vise seg å virkelig være gått, skal vi gå inn igjen. Utenfor huset prøver jeg å lokke en til å hoppe ned på et biltak for å sjekke om det blir bulk i det. Han hadde gått glipp av diskusjonen tidligere på kvelden. Nytteløst, han er tydeligvis ikke full nok. Jeg blir skuffa, for jeg ble virkelig nysgjerrig. Dersom man lander med begge bena og ganske nær vinduet heller enn midt på var mitt forslag. Jeg er sikker på at det ville gå, men usikker nok til å ikke prøve.

Bussen viser seg oppe i en sving. Den er lang, og bruker utrolig lang tid før den dukker frem igjen, lenge nok til at en får mer enn nok tid til å late vannet bak busskuret. Jeg finner et ledig sete. Bussen er full av ungdommer, jeg prøver å tippe om de er under eller over russealder. Jeg kommer frem til under. Tror jeg. Det bugner av fyldige blondiner i altfor små klær, altfor mye sminke, og utelukkende kledd i jeans, små topper og dressjakker. Kleine gutter også i dressjakker, her og der et pannebånd og aent stæsj. En søt eim av hårvann, parfyme, røyk og battery brer seg utover. Blandet med lyder av fjortisflørtende småkrangling og en sang her og der. Jeg får et hode nesten stukket opp i ansiktet, det er trangt, han har nettopp dusjet, tenker jeg, for det halvlange håret ser virkelig klissvått ut, men selfølgelig har han ikke det, håret er bare fullt av et eller aent ekkelt. Jeg skulle ønske han virkelig nettopp hadde dusjet, for grøss, sånn klisseting er gruelig udelikat.

Luft! Vel fremme slår det ikke feil, noen må selfølgelig i minibank. På disse tider av døgnet er køene lange som et vondt år, men kursen settes likevel for minibank Mc-Donalds torgallmenningen. Byen er full av folk, og bakken full av boss. Jeg kommer til å tenke på et innlegg jeg leste i avisen om hvordan folk mer og mer tillater seg å gjøre private ting i det offentlige, som spising drikking og høy samtaleføring i mobiltelefon. Storbytilværelsen fører til en anonymifisering der folk skaper sin egen lille private sfære. Artikkelføreren var grundig lei pjatting, raping, pølsespising og kebabgomling det være seg på alt fra gaten til buss. Jeg var enda mer enig enn før, og selv kan jeg ikke fordra å spise i det offentlige. Torgallmenningen fløt av papir, og det oste av en udelikat fastfoodstank. Minibankprosjektet blir gitt opp, vi skal prøve en lenger opp i gaten, den er også full, så vi skal gå til en der det garantert ikke er folk. Det være seg langt å gå eller ikke. Nei der var det ikke kø.

Hva nå. De fleste vil på Zachen, en vil på Exodus. For meg er det det samme, jeg blir glad over at jeg har muligheten til å stikke rett hjem om ønskelig. Det diskuteres. Jeg har ikke engang hørt om Exodus, og det viser seg at han som ville der bare ville sjekke opp jenter. De som går der er visst enten nettopp fylt atten eller de har falskt leg. Det blir Zachen. Køen er uendelig. Vi blir stående utenfor. Det vrimler av folk i rødt, russ og brannfans. Hvor er studentene? spør Therese. De holder seg nok på andre siden av byen, sier jeg. Tre stykker vil ha nattmat, fire med meg, jeg føler meg uggen etter altfor mye vingummi og aent falskt snop blandet med øl. De tre stiller seg i kø på bon-apetit, mens etterpå blir det vandring utover Bryggen på leit etter utested. Klokka er to. Jeg beslutter meg for å likegodt ta kvelden, jeg vet at jeg må få lest neste dag.

Jeg legger veien om Selwa, alle fordommer om nattmatspisende eklinger er lagt til side. Jeg bestiller en falafel, og angrer i det mannen bak disken sier at det vil ta litt tid, herregud, jeg bor tross alt tjue meter opp i bakken. Men- jeg har ikke mer brød. Jeg teller folkene i lokalet. Tolv stykker. Ti av dem er russ. Jeg blir stående midt på gulvet. Trappene opp til hybelen virker uendelige, og vel oppe merker jeg at det som egentlig trengs er et stort glass vann heller enn mat. Jeg legger falafelen fra meg på pulten. Drikker et glass vann. Og et til. Etterpå frister ikke falafelen like mye. En smak av vingummi brer seg i munnen. Ok, falafel.
Før jeg sovner går tankene til hovedprosesjonen, som skal starte klokken elleve, til Christoffer og kenguruen på fotballpuben, til den utømmelige fysikklossen på skrivepulten. Jeg angrer på at jeg sa at jeg skulle bli fyllesjuk, så jeg slapp å gå ut på 17.mai. Det får jeg garantert igjen for.

Jeg våkner av at et buekorps på vandring stopper i fem minutter utenfor vinduet mitt. jeg hører pinnene som blir slått mot hverandre mellom slagene. Inni hodet dunker det i takt. Au. Klokka er halv seks. Jeg går en tur på do. I mellomtiden er det tydeligvis også andre som har latt seg vekke, det er satt på heidundrendes musikk utenfor. Jeg får ikke sove. Kanskje en yogurt vil hjelpe? Men det frister ikke. Jeg takker for at jeg giddet å fjerne sminken og pusse tennene før jeg sovnet. Spesielt det siste. Jeg blir liggende på siden med en arm ned mot gulvet. En av fordelene med å ha smal seng. Kikker på teppet som har falt på gulvet. En av ulempene.
Hodet verker. Av søvnmangel, ikke bakrus. Det blir ofte sånn. Men hvem vet, det var lenge siden. Og lenge til skal det bli. Nå kan jeg lese og kose meg, vel vitende om det jeg ikke går glipp av. Det var nok smart. Tenker jeg. Å få det bekreftet innimellom skader ikke.

Kanonskudd. Klolla er sju. Like etterpå starter et korps sin plagering, og noe som høres ut som en "hvem kan blåse høyest i fløyten" konkurranse. Jeg vil sove.

(men hva er dette??må man skrive inn bokstaver slik som når man ser i skattelistene?KONSENTRASJON)

Språkforvirring

Ka e egentlig språk? Det e jo barre lydar, har ingen aen betydning, så koffor fascinere det meg? Uttrykk for tankar, å "snakke samme språk". Tenk om me ikkje hadde hatt det, ja av og te hadde det vore herlig, å sleppa å tenka ka ska eg sei, heller barre se på ein person og la et blikk sei alt, et smil, et stryk med håndo, uten andre muligheter. Ka betyr språk i den store sammenhengen, sånn som i meiningen med alt, det e barre ein komminukasjonsmåte, ein måte å utveksla tankar og følelsar på. Kanskje betyr det litt allikavel. Når eg va liten trudde eg at alle selfølgelig tenkte på norsk, så oversatte de inne i hove før de snakte. Men koffor gidde de, tenkte eg, det e jo masse lettare å barre sei det på norsk! Så fekk me besøk av ein busslast med barnehjemsbarn fra Kroatia på Tittelsnes, der eg blei godvenn med ei jenta, og det rare e at eg nesten ikkje huske at me ikkje forstod nåke av det den andre sa, men allikavel lekte me sammen. Eg blei forbausa når ho ville visa meg nåke i den knytta håndo si, det va ei humla, det ordet lærte eg meg, men nå har eg glømt det. Så, når eg etter kvart lærte meg litt engelsk, blei tanken på at folk kanskje virkelig tenkte på engelsk og ikkje forstod norsk mær reell. Engelsk har nok ein særstilling, siden me hørre det overalt. Så tok eg meg sjøl i å tenka på engelsk av og te sjøl. Eg diskuterte det med Vesle og Lene i høst, der Vesle sa at det gjorde ho og ofta, mens Lene sin kommentar va "Hæ, så sært!" Uansett fin måte å holda språket ved like på. I drømme kunne ofte den eine personen tenka og snakka på engelsk og den andre på norsk om det va sånn at de ikkje skulle forstå kvarandre. Ein gong va det tre personar i ein drøm som ikkje skulle forstå kvarandre. Då hadde eg begynt med tysk, men det e vanskelig og grammatikken! Resultatet va at neste morgen våkna eg med djupe tenkerynker i panno. Når eg sko læra italiensk tenkte eg at etter ein måned med språkkurs sko eg kunna ein god del, men den gang ei. Eg blei overraska over kor lang tid det tok for at det sko synka inn. Lika overraska som eg blei over kor godt det sitte når det først e komt på plass. Så fekk eg endå et språk å utfolda meg med i tankeverden og drømme. Den lille spansken eg kunne forsvant under italiensken, men ned litt repetisjon i vår e det komt litt tebake. Hos Vesle i Paris fascinerte det koss eg kunne forstå mange skilt o.l. ved å kombinera andre språk. Og magefølelsen har som oftast rett når det gjelde grammatikk og uttale sjøl om eg ikkje kan påstå at sånt e det. Heilt sikkert. Enkelte ord fra forskjellige plasser feste seg i tankemåten, nåken fordi de e enklare enn på norsk, eller kanskje uttrykke nåke som norske ord ikkje klare. Fra tysk komme hos meg ofta, "aber" og "mein gott!" (ikkje spørr koffor), på engelsk e det ofta "please" og sangstrofer som passe eller ikkje passe i øyeblikket, fra italiensk e det ein god del. Som når eg leite ette ting; "Dov`é?" og "ecco!" som forresten e et genialt ord. Det hende det komme ut høgt som småmumlig for meg sjøl, men mest plagsomt e det når det blir ein trang te å skriva det sånn, for det virke skrytete, som aristokratane på 1800-tallet som putte inn små franske gloser i dagligtalen for å virka "dannete og opplyste". Men det e absolutt ikkje meiningen, det heile bunne ut i ein trang te å uttrykka seg. Og det blir klart at ordene betyr egentlig ingenting, men det du føle bak ordet. Det som vekke størst interesse hos meg ved et språk e ikkje utbredtheten eller nytten, men kossen det e å lytta te. Tonefallet, og lydane. Vakre språk, med andre ord. Ka som e vakre språk e vel heller ein smakssak, men blant mine favorittar e islandsk og tsjekkisk, som bunna ut i nærmast ein besettelse på å læra seg språket ei stund, men det prosjektet e lagt på is ette å ha sett på den utrulig innvikla oppbygningen. Men utrulig fint e det, og nåken ord har eg fått med meg, bl.a. "vlk" som eg synst uttrykke ulv på ein veldig treffandes måte. Det e kjekt å lesa små tekstar på ulike språk, for å sammenligna, og ein god mulighet e sjampoar og balsamar... istedenfor å synga i dusjen (nåke som e lika greit at eg ikkje gjørr trur eg..) pleie eg ofta å lesa høgt på forskjellige språk, og tenka: visst ein fremmed hadde hørt meg nå, kor hadde han tenkt at eg va fra? eller- kor kunne eg ha hørtes ut som ein innfødt? kunne eg blitt tatt for svenske, danske, tyskar, spanjol, italienar osv? (eg må gi tapt på fransk og finsk) Nå sitte med ein kloss av ein fysikkbibel på engelsk foran meg, alt det her e barre unnskyldning for å sleppa, eg har drukke et glass vin, som e nok på ein dag som det her. Det e varmt,, altfor varmt for Bergen i mai, i går la eg min leseplan, og det va på tide. Den e streng, eksamen nærme seg med stormskritt. Eg fortjene det, tenke eg, det e min feil, men eg har virkelig prøvt.. Eg har prøvt te eg sovne, (det tar som oftast 10-15 min) til og med i klassen kan ikkje alltid hove holda seg oppe. Huff, ka trur de, at eg har et mystisk dobbeltliv eller feste heile natto? Men sannheten e ein heilt aen. Eg blir sint! Ja, skikkelig! Straff deg, fattiglus. Uansett nå e planen lagt, eg ska gjørr det beste ut av den kvar dag, det e jo barre tre uker igjen (Snart ferie versus grøss og gru, eksamen) Men ka kan eg forventa. Eg har roa meg med tanken, det e jo masse å se fram te, som blir ekstra fint av litt eksil. Ofre litt, blei utfallet fredag ette altfor lang tid i rastløshet, og eg tok meg i å tenka, ja eg virkelig følte det, at nå: tilby meg ka som helst, og eg seie ja. Virkelig ka som helst, og eg suge det te meg. Skremmandes, nei, skjerp deg.
Det hjalp virkelig å snakka med Ise i går, takk du snille sjel :) Det e varmt på rommet, altfor varmt, kveldsolo skinne inn, og eg like rommet så godt. Visste eg ikkje bedre kunne det på dagar som det her vore ein heilt aen by, der eg ser ut på rustrøde hustak med varm kveldssol på. To elskverdige duer har slått seg ned på ei pipa og ses kun som to silhuettar mot himmelen. I går skreik ei kråka te meg på fjellet, eg like ikkje kråker, men det har ikkje skjedd nåke foreløbig. Straff te tross, kem kan holda seg inne i sånt ver, det finst masse gratis gleder.Duene vekke. Kollektivlivet har gått overraskandes fint, sammensetningen e rar, men kjekke folk alle sammen. Nå glede eg meg te Vesle komme på besøk 26.mai! Hm, klokko nærme seg ni, ette då e det ikkje lov å lesa. To glass. (Koffor,alltid når det e lenge siden eg har vore ute, sånn skikkelig ute, slår det ukentlige behovet over fra alt på ein dag i uko te litt kvar deg modus, eg e svak) La meg sei, et glass for hjerta. Gjesp! Til slutt, ein liten sang fra morfar, som vett å setta pris på det gode i livet:

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det
Då skal vi vandra i saman ute,
under dei lauvtunge tre.

Då skal vi vandra i saman ute
der blomar i graset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta
som krusar med dogg vårt hår.

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag under bleikblåe himlen
til fuglane lyfter veng.

-Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera i saaman
like til morgongry.