Laaaangfredag

Ka gjørr du når du ufrivillig blir tvungen opp av sengo kl 7 ein tidlig morgen, på den dagen i året som du ska gjørr absolutt minst mulig, og det motsatte e omtrent å betrakta som ein synd! Uansett, påkledd og morgensløv bestemte eg meg for å gå ein liten tur istedenfor å falla tebake i ein plagsom drømmeverden. Sol, eg visste regnet kom men tok sjansen på å la paraplyen få slappa av, og gjekk uten. Ved ein forlatt byggeplass stod ein stor blå kasse som såg herlig varm ut, eg slo meg ned og såg den sjokkerandes store kontrasten mellom armane mine mot svarte kler. Det e alltid sånn om våren, ein rar følelse når solstrålene treffe huden de første gongene, eg blei blenda av min egen mage, og solo varme sånn på genseren, mens det kjennes som om huden som e kvit som et ark ikkje evne å ta te seg det minste av solvarmen men sende alt rett i retur opp igjen i atmosfæren. På vei ned fra et fjell eller ein ås kom regnet, ikkje snikandes som vestlandsregnet vanligvis gjørr, men fort! Eg fekk det travelt ned åsen, sprang på den gjørmete stien, et par gongar sank dr.martensen ned i mosebakken, det gurgla inn sørpevann i holene, og vel nede på hovedveien sprang eg inn i nærmaste busskur. Eg va våt, men fant det likavel verdt det å venta, for nåken dagar kan du veta at det e sånn sol-regn-sol-dag, og detta va definitivt ein sånn ein. Det pøsa i ti minutt, men det va likavel litt herlig å sitta der, det e ein evighet siden eg har måtta søka ly for regnet, vanligvis e eg alltid fornuftig og har paraply med. Og eg fekk rett, det slutta, og eg kunne luska heimover. Ein liten historie dukka opp i busskuret, det va i ein rustrød, varm liten fjellby, den første av to regnbyer kom ette et par uker med steiksol og minst førti grader. Den kom styrtandes og plutselig, folk fekk panikk, løfta avisene eller skinnmappene over hove og sprang under nærmaste bue eller inn på nærmaste kafe.
To jenter i små sommarkjolar (ein kvit med små blå blomster, og ein oransje) slo ut armane, la hove bak og snurra rundt midt på piazzaen mens regndråpane falt på tungene. Så innså de at hei, me e jo klissvåte!! og sprang nedover ei gate før de fant ly under ein bue der det allerede va stappfullt med folk. Pusten og latteren gjekk mens hår og kjole klistra seg te kroppen, menn i dress kikka utålmodig på klokkene sine. De bestemte seg for å springa inn på kafeen rett over gato, der de satt seg ved et bord med vifta og kjøpte kvar sin espresso. God påske Lene! :) Og til alle andre selfølgelig! Nå glede eg meg te å fortæra et stort påskeegg fylt med masse snop. Det e viktig å feita seg opp litt i ferien så har eg litt å gå på når eg komme opp igjen te Bergen,hehe.