Vås

I dag har det ikkje vore opplett i ETT sekund ein gong. Og macen, eller snyltenettverket eller ka det nå e går så treigt at det kan få den mest tålmodige sjel te å fly i flint. Det verste e at tio går så fort, ein "ska barre" så flyr timane. Takka meg te dagane i Haugesund, der alt som har med sånne ting å gjørr e langt vekke, og hjernen blir fort mær fri, som oftast, selfølgelig e det av og te nåke ein "må". Skriva blogg e heldigvis ikkje ein av de. Når eg først e inne på mac og sånt, kom eg på nå igjen at ett av målene mine for i sommar va å få kjøpt meg ein ekstern harddisk. Eg fekk litt skrekken når Birgitte sin plutselig slokna og ho gjekk rundt i uvisshet i to dagar i frykt for at både bilder og eksamensstoff va forvunne for alltid. Det e to år siden. Og innimellom slår det meg at det kan jo skje med meg og. Det e egentlig barre bildene eg tenke på. Enn så lenge har det blitt med tanken. Eg har kikka litt, men det e ein kjedelig ting å bruka 600kr på. Nå må eg kanskje barre få kjøpt ein, i Oslo blir det garantert ingenting av.
Sommaren nærme seg slutten, og sånn sett e regnet vemodigfint, sjøl om det har regna på østlandet og i dag e det et faktum at det regne mindre, og når skulehverdag og andre greier senke seg over meg kan eg bevega meg i opplett ute, og kanskje får eg til og med brukt et par sommarkjolar te før høsten komme. Og eg glede meg faktisk te å begynna på skulen igjen, sjøl om eg har ein friperiode nå, e eg sliten, det har blitt ein del jobb, ofta i klynger her og der, og å komma trøtt heim te "gasskammeret" som pappa kalle det e eg temmelig lei av. Ja eg ganske lei av mamma sine vaner og uvaner akkurat nå. Og for meg har alltid jobb vore jobb og skule "ferie" (bortsett fra rett før eksamen da selfølgelig), synd å sei det men det e sånn eg fungere. Einaste eg ikkje glede meg så masse te e pakking, og rydding her heima, og ikkje minst flyttelass på haukeliekspressen for tredje gong. Spesielt når eg må ta nattbuss og vett at eg ikkje får sova et sekund ein gong. Men når eg først komme te Oslo ska eg bli snillare mot heile meg. Iallfall ette ting har roa seg den første helgo. Det hende frasen fra Fedon Lindberg slår ned i meg av og te: me behandle magen våras som ei bossbøtta. Men det blir barre sånn...og det hjelpe ikkje med varierande arbeidstid og sjokolade rundt meg overalt, å komma trøtt heim seint på kvelden og liksom måtta eta nåke skikkelig, så tar det ein evighet før ein sovne fordi ein e så gira, og beino verke ette å ha stått på hardt golv heile dagen. Dessuten har eg funne ut at det å varr sunn har ulike fasar hos meg, enten drite eg i alt, eg drite kun i ka eg ete, eg e sunn fordi eg må, eller eg e sunn fordi eg føle at kroppen trenge det og eg vil. Sånn går det om og om igjen. Og det passe så altfor godt te beskrivelsane av vekten, det meste av det passe på meg virke det som. Vekten går alltid litt opp og ned. Men skifte alltid og det tar aldri av, for de e altfor glade i snop, og likavel altfor forfengelige og opptatt av skjønnhet te å bli skikkelig tjukk. Jada. Før skulen begynne må eg lada opp te grytidlige morgenar, og servering av kaffe latte og baguettar te blærete og eplekjekke filmfolk. Og tanken på at eg kan risikera å selga kaffi te Alexander Rybak og kronprinsen! Slå den! Trur eg besvime av opphisselse. Kanskje eg bør laga meg ei velkomstfrasa, nåke som: "Herr Kronprins, formoder jeg?"

Når eg først nevnte Rybak må eg få ut min overraskelse over koss det va mulig for Håkon å komma med denna frasen på hytteturen: "Denna har eg aldri hørt før" Altså Fairytales. Ja eg fekk nesten hakeslepp. Stakkars, eller heldige, Håkon. Eg lurte på om han hadde budd i ei hula det siste halvåret. Og så ironisk då at første lytt skulle skje på ei øde hytta uten strøm, summandes ut fra Nina sin i-pod gjennom ein bærbar høytalardings. Neste lignandes hendelse fekk meg ikkje te å bli fullt så overaska, heller nesten flau over at eg tydeligvis e ganske så oppdatert på agurknytt og unyttig kjendissladder. Eg hadde nemlig lest om Pia Haraldsen si teaterrolla i gårsdagens Haugesunds Avis då eg kommenterte dagens VG som låg te utstilling på Moody te Iselinn, mens me stod i kaffikø. "Herregud, at de kan bruka forsio på VG te å skriva at Pia Haraldsen ska ha ei teaterrolla i Haugesund!" sa eg. "Snakk om agurknytt". Korpå det komme fra Ise: "Kem e Pia Haraldsen...?"

Eg har og fått bekjentskap med nåken av Haugesunds innbyggerar som e litt mær ulike enn de fleste av oss, kanskje til og med lokale kjendisar, som pinnsvindamo, spyttboblemannen og "søren o"-damo. Og Steven selfølgelig, han e barre Steven. Den første på klinikken og de tre resterande på kinoen. Ja de e veldig så ulike resten av oss. Og eg e uheldigvis (?) veldig flink te å få kallenavn poppandes inn i hove. Det e vel fint at de e der, egentlig. Ikkje alltid. Og pinnsvindamo kanskje aldri. Og ikkje alltid Steven heller, som på min dag nr to med 13 timars jobb i ei ellers travel uka. Då trudde eg seriøst av hove mitt sko sprekka som monstrene sine i Mars Attacks, med hakk i plato i ett kvarter i strekk. Det holde.

Det pøse og pøse, og eg tenke tebake på sist søndag, då det va sol og så uendelig fint, eg hadde åte nåken siste villbringebær og redda ein liten søt frosk. ja eg skulle barre gå ein tur, og så fant eg ut at eg ville gå ned te sjøen, og barre kjenna på vatnet. Det va overraskandes varmt, og eg hadde tenkt på fra før at eg måtte ta et bad te i sjø før det va for seint. Eg må alltid det, suga inn det siste av sommar, av vestland og landluft, stillhet og fuglesang, de siste blåbærene som ikkje lenger smake så godt. Selfølgelig komme som oftast lysten te å bada når eg barre e ute på ein liten spontan tur, uten bikini og håndkle. Men eg bada likavel, klokko sju ein søndagskveld, med solnedgang, mørke svaberg, og fine furutrer. Og eg greide såvidt å gjømma meg unna ein som kom heilt plutselig fra intet med ein båt, og heldisvis forsvant han ganske fort igjen og. Luktene, den svake varmen fra seinsommarsol og det mjuke kalde vatnet kan eg henta fram i Oslo når eg lukke augene. Og i dag regne det.

Det kan varr ganske fint av og te, å barre lukka seg inne med regn, drikka te, i utallige koppar, som får meg te å tenka på Ale. Oslo blir og ein flukt, fra alt som e nært, og akkurat nå e det nære skummelt. Det va så rart i vår på klinikken, når eg stelte og lagte te bur og la tepper om søte hjelpelause dyr (enkelte va barre søte når de va sedert, og andre ikkje så søte i det heile tatt, uff) men det kom ein slags merkelig omsorgsfølelse over meg. Eg diskuterte det med Kathrine, min glede og i øyeblikket store trang for å få mitt eget dyr, fordi at det e ikkje det samme, et eget dyr ville knytta seg te MEG, varr glad i meg og kjenna meg, og den fantastiske hengivenheten, uten forbehold. Når Kathrine va gått ut og eg stod og såg inn i de store augene te Frøya, slo det meg plutselig at oi: Kanskje eg egentlig har lyst på ein unge? Då kvapp eg te, det kom som fra intet, og eg slo det vekk, fort, men ette litt kom likavel tanken snikandes sakte tebake, og då va det fremdeles uaktuelt, men ikkje lika skummelt. Merkelige greier, eg måtte smila av det. Så et par månader seinare slår realitetane ner i meg igjen, som et nydnedslag, og eg blir igjen steinkald. Og eg e fremdeles steinkald, eg e flink te det. Ikkje vil eg nåke aent heller, og lure på ka meiningen med alle "lærdommane" mine e. Det e sikkert akkurat det, lærdommar. Og ein gong vil det sikkert visa seg. Meiningen med alt. Om eg gruble litt baki e det ting eg ville gjort annerledes, men eg har blitt så voksen (og lat?) at eg gidde ikkje angra. Og nåken ting e barre sånn som det e. Og me leve i -verdens beste land-... Eg trur ikkje på "seek and you shall find", heller ikkje "wait and you will see", men "in time you will see"
In time you will see! Takk for sommaren

Og om et år, uansett, ska eg få meg ein katt.