Lyn og torden

Eg hate å fly med italienerar. Av ein eller aen grunn ska de alltid klappa når flyet lande. Det gjørr meg nervøs! Eg tenke, "oioi, det gjekk bra denna gongen og". (Som om det ikkje skulle gjørr det) Faktisk, denna gongen klappa de to gonger, første etter flyet hadde landa og så når flyet stoppa og setebeltelysene plinga seg av. Trur eg har for dårlig hjerta te sånt. Det merkelige e at når eg sa det te Alessandra sa ho at ho aldri hadde opplevd klapping. Hadde eg vore hakket mær innbilt paranoid hadde eg tenkt at det va på grunn av at eg va på flyet. "Harriet e på flyet, ja nå ska eg jammen gi i ein skikkelig applaus om me ikkje styrte" Ellers hadde eg nåke mær på hjerta, men nå når eg endelig har tilgang te internett står det heilt stille og eg kan ikkje huska ka det va. Og så har eg glømt et litt uheldig ark med skrablerier på disken i kinokiosken, så det e mulig jobbtilbudet blir endå mær redusert. Hjernen min e ellers fylt med flygande blå kuer (stratos, stratos!) De går ikkje vekk, de smile sitt søtaste reklamesmil.