Cruella de Ville

Vi har en husøkonom på båten som du helst ikke skal spørre om noenting, og det er best å oppdage det i tide. Uansett får du et surt svar slengt tilbake, selv om det hender hvis hun har et lyst øyeblikk at du får et klapp på skulderen og et godord i forbifarten. Uansett, en dag havna vi ved samme bord til lunsj sammen med tre andre som jeg ikke kjente. Miss Evil tok styringen med en gang og begynte å snakke om en slakter i Fredrikshavn så va så UTROLIG god!! Han lagte alt selv og hadde så god kvalitet. Snill og grei var han også. Og fornøyelsen formelig lyste ut av øynene når de andre nikka og sa at ja, der hadde de vært, og den var kjempegod. Hun kikka bort på meg og forventa kanskje en kommentar, men jeg tygde videre på skiva mi og kikka i en annen retning. (at jeg er vegetarianer går som oftest inn det ene øret og ut det andre på de fleste, men jeg visste at hun husket det, selv om jeg prøvde å late som jeg så ut som om jeg forventet at hun hadde glemt det) Kremt, ja denne slakteren, som var SÅ god, han hadde en sånn søt drøm! Hans store drøm var nemlig å ale opp en elg i hagen, stelle med den hver dag og gi den god mat, og så skulle han slakte den, bruke den delen til ditt og den delen til datt, og hodet skulle han stoppe ut og henge i stua. Jeg fikk assosiasjoner til kråkevisa. Og nå da? Skulle jeg ikke si noe? Reise meg opp i protest eller kanskje i det minste spy utover tallerkenen?Det så ut som om hun ventet at jeg var en eller annen slags bløtfisk som verken tåler å se kjøtt eller høre om saftige detaljer. Mest av alt hadde jeg lyst til å si at jeg slett ikke syntes dette var en søt drøm, heller makaber. (Personlig ser jeg ikke den store forskjellen på å ale opp en hund eller en elg med det mål at den skal bli best mulig å spise) Men jeg visste at hun bare lette etter den rette anledningen til å starte en skikkelig diskusjon, så jeg holdt maska, spiste resten av lunsjen og så det irriterte og litt forbausa blikket når jeg rolig tok tallerkenen og reiste meg og gikk.
Runde nr to. Denne gang var det oss to og en annen til frokost, og temaet var sild. Hun hadde hentet seg to skiver og to bokser med sild i olje. Ja disse boksene kjøpte hun aldri hjemme, for de kostet 20 kr stykket, og en til hver skive! Men de var SÅ gode. Ja jeg syntes vel også at de var gode? Jeg sa at nei, jeg spiser ikke fisk for jeg er vegetarianer. Jaja, men jeg kunne nå spise fisk allikevel! Jeg smilte og sa at nei, jeg spiser ikke fisk. Et øyeblikks stillhet. Hun løfta skiva, la hodet litt på skakke og krølla lillefingen a la engelsk tedame i et velment men akk så håpløst forsøk på å se litt feminin ut. Jo, hun hadde vært og fisket sild en gang, og de fikk så utrolig mye sild. De fylte i tønner og spiste alle mulige typer, i olje, tomat, sildekaker og sild med ditt og datt, og jammenmeg var det forskjell i smaken når silda tok slutt og de måtte begynne å kjøpe den! Nei, det var ikke for ingenting at silda blir kalt havets sølv! Tenkepause. Sølv, det er jo veldig fint, men det forklarer liksom ikke den gode smaken. Er det et annet ord... karamellpudding kanskje? Nei, det blir liksom litt feil. Plutselig datt hun ut av sin egen tankeverden, kikka ned på tallerken og tok et stort jafs av sildeskiva si.